Forskrift 1. Januar 2005 nr 8 om arbeidsmiljø, sikkerhet og helse for arbeidstakere på skip § 5-14
- Formål
Hensikten med denne veiledningen er å gi en enkel og oversiktlig redegjørelse for hvordan § 5-14 i ovennevnte forskrift skal forstås, og videre hvilke hensyn § 5-14 skal ivareta. Dette i forbindelse med at skipsfartsnæringen har gitt uttrykk for at det er behov veiledning.
- Gjeldende rett.
Når man skal forstå innholdet i en regel er det viktig å se på begrunnelsen for regelen og de hensyn den skal ivareta. Det viktigste hensynet bak § 5-14 går frem av forskriftens formål i § 1-1. Forskriften skal sikre at arbeidstakernes sikkerhet samt deres fysiske og psykiske helse ivaretas i samsvar med den tekniske og sosiale utviklingen i samfunnet.
Dette overordnede formålet må ses i sammenheng med de oppgaver som verneombudet skal ha ifølge forskriftens § 5-6. Verneombudets hovedoppgaver er å undersøke om hensynet til arbeidstakernes sikkerhet og helse er ivaretatt samt komme med forslag til utbedringer hvor det er nødvendig. Dette gjelder ikke bare generelt, men også hvor konkrete ulykker og skader har skjedd. I tillegg bør verneombudet involveres i utarbeidelse av risikoanalyser og prosedyrer. I § 5-8 er det tatt inn regler for opprettelsen av arbeidsmiljøutvalg.
Opplæringen som skal gjennomføres i henhold til § 5-14 må sette verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg i stand til å gjennomføre disse oppgavene på en forsvarlig måte.
Rederiet har en plikt til å påse at slik opplæring blir gjennomført og rederiet må selv bære kostnadene knyttet til opplæringen. På den andre siden har arbeidstaker og arbeidstakerorganisasjonene en medvirknings plikt ovenfor rederiet.
I § 5-14 tredje ledd er det i bokstavene a til f listet opp hva opplæringen skal omfatte:
a) En innføring i hvordan verne og miljøarbeid skal drives.
b) Gi kunnskaper om ergonomi, støy, belysning, klima og trivselskapende tiltak.
c) Gi kunnskaper om ulykkesvern, herunder forebyggende tiltak, bruk av personlig verneutstyr mv.
d) Gi kunnskaper om risikovurdering av arbeidsoperasjoner som et grunnleggende ledd i det ulykkesforebyggende arbeidet.
e) Gi en innføring og orientering om sjømannsloven samt andre lover og bestemmelser som gjelder på dette området.
f) Gi innføring om Sjøfartsdirektoratets oppbygning og roller også i forhold til andre berørte myndigheter.
Det som ikke går direkte frem av § 5-14 er hvem som kan stå for opplæringen, og hvilke kvalifikasjoner de må ha. Slik regelverket er utformet i dag er det ikke noe krav om sertifisering eller offentlig godkjenning for å kunne holde kurs/opplæring i de temaene som er listet opp i bokstav a til f.
Det stilles likevel noen krav til kvaliteten på opplæringen. Her må man se hen til forskriftens formål og hensikten med § 5-14. Rederiet er pålagt en plikt til å påse at den opplæringen arbeidstakerne får gjør dem i stand til å utføre sine verv på en forsvarlig måte. I denne plikten ligger det et kvalitetskrav både til dem som skal gjennomføre opplæringen og hvordan den blir gjennomført.
I §5-14 fjerde ledd stilles det et krav til opplæringens varighet. Hovedregelen er at opplæringen skal vare 40 timer. Fra denne hovedregelen kan partene i arbeidslivet gjøre unntak ved å avtale kortere opplæringstid dersom partene i felleskap er kommet frem til at det er forsvarlig ut fra en vurdering av problemenes karakter og omfang. Dvs. at partene både må bli enige om opplæringens innhold og lengde for å kunne gjøre unntak fra hovedregelen.
Ved tolkingen av ”partene” § 5-14 fjerde ledd må man se hen til første ledd i samme paragraf. Det er rederiet og arbeidstakerne og deres organisasjoner som skal påse/medvirke til at opplæring gis. Når man leser § 5-14 første ledd og fjerde ledd i sammenheng, fremgår det klart at ”partene” i fjerde ledd viser til rederiet og arbeidstakerne og deres organisasjoner i første ledd.
Det ville også stride mot forskriftens formål om den enkelte arbeidstaker skulle kunne avtale en kortere opplæring med arbeidsgiver enn den som er fastsatt i forskriften.
En arbeidstaker uten sin organisasjon vil regnes som den svakere part i forholdet til arbeidsgiver. Et for arbeidstakeren ugunstig fravik fra rettslige krav til arbeidsforhold er av den grunn ikke noe som kan avtales mellom arbeidsgiver og den enkelte arbeidstaker. En ordning hvor slike avtaler kan inngås ville undergrave hensikten med offentlig regulering av forhold i arbeidslivet.
Det ville da være den enkelte arbeidstakers forhandlingsevne som blir avgjørende for hans rettigheter og arbeidsforhold. Vi har i norsk rett og arbeidsliv lang tradisjon for å beskytte arbeidstakeren slik at han ikke kommer i en slik situasjon.
Det kan heller ikke forventes at den enkelte arbeidstaker har god nok kunnskap til å vurdere om det er forsvarlig å redusere opplæringens varighet.
På denne bakgrunn må ”partene” i § 5-14 fjerde ledd forstås som arbeidstakerorganisasjon og arbeidsgiverorganisasjon eller eventuelt rederi. Dette innebærer at det kun kan avtales redusert opplæring mellom reder og en arbeidstakerorganisasjon. For ordens skyld nevnes at en slik avtale også vil omfatte arbeidstakere innenfor samme arbeidsområde som ikke er medlem av en arbeidstakerorganisasjon.
Det er viktig å få med seg er at selv om forskriften åpner for unntak i forhold til opplæringens varighet er det ikke åpnet for unntak i forhold til innhold og kvalitet. Hvor man kutter ned på opplæringens varighet må man derfor kompensere ved å utarbeide et desto mer effektivt og faglig godt opplegg.
Det gjøres oppmerksom på at det er en plikt for rederiet å dokumentere at opplæring i samsvar med § 5-14 er gjennomført.